Jeg digger å rydde! Eller la meg moderere dette utsagnet litt: Jeg digger å ha det ryddig.

For å kunne oppnå denne følelsen av ro og orden, kreves det en innsats. Det krever at jeg gjør en innsats. Alt annet enn egeninnsats er verdiløst, spør du meg. Å få noen andre til å rydde i sakene mine ville kanskje gjort omgivelsene oversiktlige og rene, men jeg tviler på at det ville gitt meg den roen jeg er på jakt etter. Hvis jeg ikke rydder selv, aner jeg jo ikke hvor noen ting ender opp. Det høres kaotisk og stressende ut.

De fleste steder lykkes jeg ganske greit. Best kontroll har jeg på hjemmekontoret. Spør meg om hvor jeg har OBOS-artikkelen om parsellhagene på Sørenga fra 2013, og jeg blar dem opp – både i trykket og elektronisk format (jada, jeg vet at samfunnet liksom er papirløst, men jeg nekter...

Det er snart juni. For de som har fulgt denne bloggen, vet at juni er tidspunktet hvor jeg stopper opp, ser på året som har gått og gir meg selv tid til å drømme om året som skal komme.

^{FJORÅRETS MÅL: Før jeg setter opp listen for året som ligger foran meg, blar jeg tilbake i boken min og vurderer året som har gått. Det er fint.}

Senest i fjor skrev jeg om tiden for årsmøtet og hva det betyr for meg, og for et par år siden skrev jeg om fem år med drømmer.

Nå er jeg altså igang igjen. Denne gangen er jeg tidlig ute – kalenderen har ikke engang bikket over i juni. Men dette er en prosess som tar tid. Ambisjoner og ønsker for fremtiden kan ikke knipses frem på bestilling, jeg må la dem modne og fordøyes.

 Når jeg får en idé om hva jeg har lyst til å gjøre, stopper jeg opp....

Nylig nådde jeg et stort mål: Jeg klarte å gå ned i vekt! Etter å ha bakset med overvekt store deler av mitt voksne liv, føles det som en stor seier.

^{FØR OG ETTER: 13. september 2015 fullførte jeg Copenhagen Half Marathon. Gleden over å ha satt ny personlig rekord ble punktert da jeg så dette bildet. Jeg følte meg «fit, but fat». Det andre bildet er tatt et halvt år senere, på 40-årsdagen min, 13. mars 2016. Jeg er ikke helt i mål med å komme opp i hodestående. Men jeg er på vei. Det er det alt handler om.}

Da jeg la ut en post om dette på Facebook for noen uker siden, fikk jeg masse reaksjoner. Kommentarfeltet ble fylt opp av hurrarop, hjerter og tomler. Noen sendte private meldinger med spørsmål om hvordan jeg hadde fått det til, andre takket meg for at jeg satte ord på følelser de selv kjente på.

Samtidig har flere...

Da dette bildet dukket opp i Facebook-feeden min i morges, skjønte jeg at dette var noe jeg måtte skrive om. Å bevege meg fra motstand til mot er nemlig en prosess jeg kan kjenne meg igjen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått overfor tøffe utfordringer, som jeg ikke har orket å ta fatt på. Ikke har jeg hatt noe ønske om det, heller. Jeg har bare skjøvet det foran meg, og overbevist meg selv om at jeg ikke trenger å forholde meg til det.

Som regel har tiden gitt meg den drahjelpen jeg har trengt. Ikke alltid, men ofte. Over tid har jeg ofte oppdaget en slags nysgjerrighet, som gjør at jeg lurer på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde trosset motstanden og tatt ett skritt videre.

For alle tøffe prosesser handler om å bryte overveldende utfordringer ned til overkommelige hindre. Jeg skal ikke nå målet med én gang. Jeg trenger bare ta ETT...

Som frilanser er man gründer og selvstendig næringsdrivende, som driver med nybrottsarbeid på daglig basis. På godt og vondt. Det er spennende. Men det kan også være ufattelig skummelt.

Selv med nærmere syv års erfaring som frilanser, kan jeg fortsatt bli grepet av usikkerhet, tvil og redsel. Jeg kan plutselig bli urolig for hvor veien går videre, hvilke valg jeg skal ta og om jeg kommer til å klare meg.

Mandag for to uker siden hadde jeg et mareritt av den grusomme typen. I drømme så jeg for meg hvordan den ene oppdragsgiveren etter den andre vendte meg ryggen, og sa at jeg ikke var bra nok, at de hadde gjennomskuet meg, og at de aldri ville ha noe mer med meg å gjøre. Før jeg våknet innså jeg at min karriere som frilanser var over. Ferdig. Finito. Jeg kom til å gå konkurs og ville være nødt til å finne meg...

Nytt år, nye muligheter – er det ikke det vi pleier å si? Selv fikk jeg en smertefull start på det nye året, i hvert fall på hjemmekontoret.

Da jeg skulle hente ut noen arkivbilder fra iMacen min, fikk jeg melding om at fotoprogrammet iPhoto ikke lenger er tilgjengelig etter oppgradering til OS X El Capitan. Løsningen skulle være å laste ned et tilleggsprogram fra Apples App Store, men der fikk jeg melding om at “appen ikke er tilgjengelig i din region”.

Jeg vet av erfaring at å si stygge ord, rive av meg håret og hoppe opp og ned – mens jeg forbanner moderne teknologi – sjelden hjelper. Etter å ha telt til ti, og tatt noen dype yogapust, fant jeg tilbake til min indre zen. Deretter begynte jeg tålmodig å lete etter løsninger i diverse hjelpeforum på nettet. Og der fant jeg selvsagt svarene jeg lette etter. 

For når Apple nyser,...

I dag morges tikket det inn en epost i innboksen min, fra Anders Ildstad i Trondheim. Han skriver:

Hei, Irina! Jeg jobbet litt for deg da du var i Norway Times. Jeg driver nå mitt eget tekstbyrå, og tar gjerne kontakt med gamle forbindelser. Jeg ser du jobber som frilans på egen hånd, så du har sikkert nok å styre med selv. Men hvis det skulle dukke opp noe hvor du trenger bistand, så ha meg gjerne på blokka. Jeg bor i Trondheim, og tilbyr følgende tjenester:

 

Så lister han opp alt han gjør innen journalistikk, oversetting, korrekturlesing og så videre.

Det hører med til historien at det er over 10 år siden sist vi hadde noe med hverandre å gjøre. Den gang jobbet jeg i den lille tomannsbedriften Norway Times – en norsk-amerikansk avis med base i New York (som dessverre er gått inn). Anders Ildstad var frilanser og leverte noen saker til oss.

Og...

Drømmer du om å gjøre noe helt annet enn det du gjør i dag? Drømmer du om å skrive bok, kanskje? Veldig mange gjør det.

Jeg har skrevet over ti bøker, og vet hva som må til for å slippe ut Din Indre Forfatter. Det er faktisk ikke så vanskelig som mange tror. Det vanskeligste er ofte å komme igang.

Les videre, så kan du plukke opp et par gode tips for å komme deg ett skritt nærmere drømmen.

Hver høst utlyser Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening en rekke stipender. Siden oppstarten har organisasjonen (som bare kalles NFF blant venner) delt ut nærmere en milliard kroner til debutanter, frilansere og etablerte forfattere. Det deles med andre ord millioner av kroner hvert eneste år. Og du har en sjanse til å få finansiere din bokdrøm. Det ligger flere gode veiledninger om hvordan søke stipend på...

Da var det den tiden på året igjen. Tid for å ta et møte med meg selv, reflektere litt over året som har gått, og stake ut veien videre.

Kall det gjerne et årsmøte. I løpet av juni hvert år har jeg et stort møte med meg selv. Forberedelsene har gjerne foregått i ukesvis, hvor jeg har tenkt, vurdert og fundert. Hva har jeg lyst til å gjøre i året som kommer? Hva skjer videre? Hva vil jeg fylle livet mitt med? I løpet av møtet skriver jeg ned mine drømmer og mål for året som kommer. Fra juni til juni. Stort og smått. Mål for jobben, relasjoner, helsen. Alt.

Dette er i utgangspunktet en lystbetont prosess. Jeg får lov til å tenke stort, kaste opp noen nye baller, og fantasere om alt fremtiden kan by på. Samtidig kjenner jeg på et alvor. For hva skjer hvis jeg peiler ut en kurs som fører...

Er det sant? Er det virkelig sant? På årets lyseste natt, under ekte midnattssol, går drømmen i oppfyllelse. Jeg fullfører et halvmaraton. 21.097,5 meter. Intet mindre.

^{MÅLGANG: Det er mindre enn 50 meter igjen til mål. Jeg klarte det. I just did it! Foto: Birte Aasen}

Muskelen jeg er mest sliten i? Kjeven. Jeg smilte gjennom hele løpet, absolutt hele veien, mens jeg nøt synet av snødekte fjell og dype fjorder . Og for en heiagjeng! Alle som sto langs løypen i Tromsø fortjener førsteplass for entusiasme og hurrarop. Jeg vet ikke om jeg ville klart det uten all den energien jeg fikk underveis.

Følelsen da jeg passert mållinjen? Euforisk. Ekstatisk. Episk. I bruset fra jublende tromsøværinger fløy jeg over mål, 2 timer og 17 sekunder etter start. En tid jeg er veldig fornøyd med. En prestasjon jeg er stolt av. En opplevelse...